Er du klar når jordskjelvet rammer Oslo? Har du tenkt igjennom hvordan du og familien din kan greie dere i flere dager uten strøm og vann, eller mobilnett? Bare under halvparten av Norges befolkning har tenkt igjennom hvilke farer, ulykker og utfordringer som kan treffe oss, ifølge en fersk undersøkelse fra Direktoratet for sikkerhet og beredskap (DSB), utført av Epinion.
«Skjelvet» er høstens store katastrofefilm hvor Kristoffer Joner igjen skal varsle ledere som ikke vil høre om farer som truer. Det siste store skjelvet i Oslo var i 1904 og målte 5.4 på Richters skala. Geologiske funn viser at det er en reell fare for et større skjelv. Det registreres ukentlig bevegelser i og rundt Oslo. Så er også «Jordskjelv Oslofjord» et av scenariene i Oslos kommunale risikobildet for 2017. Det vil ramme hardt ift konsekvenser; utfall av strøm, mobilnett, vann og avløp, transportsystemer, i tillegg til store materielle ødeleggelser. Og det aller viktigste; liv og helse. Dette vet vi og dette jobbes det med, for å møte risikoen på en best mulig måte. Men store krevende kriser krever at befolkningen også tar ansvar for egen beredskap. Som samfunn er vi ikke i nærheten av å være gode nok i beredskapsarbeidet, selv ved mindre kriser.
En DSB-undersøkelse gjort blant landets kommuner tre år tilbake, viste at halvparten av norske kommuner svikter i sin beredskap, til tross for tydelig beredskapsplikt. Det er ikke veldig beroligende. Jeg holder selv mye kurs og foredrag, og gjennomfører øvelser hos kommuner. Både viljen og evnen er stor i noen kommuner, men desto mer nedslående hos andre. Hvis innbyggerne visste hvor dårlig deres kommune er til å ta vare på nettopp dem, ville de bli vettskremte.
Så folk er sårbare, og kommunene har et stort ansvar. Hvem vil de prioritere, og hvem bør de prioritere? Også ved mindre kriser ropes det på hjelp fra storsamfunnet; uansett om man har plassert gården sin midt i elveløpet- og flommen kommer, eller man har valgt å klatre på den høyeste topp og satt seg fast. Det er utfordrende for et samfunn å sette grenser og gjøre både etiske og hensiktsmessige prioriteringer når knappe ressurser settes inn i krisen. Profesjonelle nødetater jobber for å gi sitt ytterste, men også de kommer til kort når hendelsen blir stor nok. Ressursmangel og dårlig samordning preger ofte håndteringen. Det er en svært kompleks oppgave å ta vare på folk når kritiske samfunnsfunksjoner svikter.
I dagens samfunn må vi forvente at friske oppgående mennesker er i stand til å ivareta egen sikkerhet til et visst nivå. Ingen kommune har kapasitet til å ivareta samtlige innbyggere, da må de svakeste prioriteres, og de øvrige må ta vare på selv.
Så er det selvfølgelig et overordnet mål at vi som nasjon skal ivareta sikkerheten til alle våre innbyggere, slik det alltid har vært i siviliserte samfunn. Bymurer og vollgraver utgjorde tiltak i datidens samfunnssikkerhet. I Romerriket var gatene anlagt i et rutenett som kunne samle og spre troppene raskt. Branner har alltid vært en trussel, og da byene vokste på 1700-tallet, ble «branngater» etablert og strenger regler om materiale innført. I dag er ofte bybildet preget av tunge benker og blomsterkasser for å beskytte åpne plasser mot terror. Ved inngangen til Arsenals «Emirates Stadium» i London, er det plassert en stor skulptur som består av bokstavene ARSENAL, for å beskytte menneskene innenfor. Et kreativt, men også effektivt sikkerhetstiltak.
God risikostyring og beredskapsledelse forsøker å ta ned sannsynligheten for at kritiske hendelser skjer. Men ikke alle hendelser kan unngås. Da handler det om å være forberedt for å ta ned konsekvensene. På samfunnsnivå MÅ de ulike aktører lære seg å jobbe bedre sammen. De må bygge kompetanse for god og systematisk krisehåndtering. Proaktiv stabsmetodikk, for potensiale basert ledelse og målrettet håndtering, benyttes nå av stadige flere innen det offentlige og i det private. Gode verktøy gir definitivt bedre beredskapsledelse. Og det må settes av tid til øving; både mindre øvelser som gir trening i roller og funksjoner, og de større øvelser som trener oss i samhandling.
Men så var det oss da. Du og jeg – hva gjør vi? Tør vi å krisemaksimere? Greier vi å tenke det verste som kan skje – tidlig nok – slik vi rekker å lage oss en gjennomtenkt plan? Selv jordnære, trauste nordmenn som tåler og utholder, bør planlegge for hva som er rundt neste sving.
Helt konkret er det disse tingene DSB ønsker at vi forbereder oss på og tar ansvar for selv:
- At strømmen blir borte
- At vannet blir borte
- Ekstrem kulde eller langvarig kuldeperiode
- Lyn
- Flom
- Storm
Andre scenarier i nasjonalt risikobilde er for øvrig pandemi og jordskjelv.
Ting som bør være i hus om noe av dette skulle oppstå er: Drikkevann, tørrmat, radio med batterier, lommelykt, stearinlys, fyrstikker, ved, førstehjelpsutstyr, kokeapparat som ikke går på strøm, kontanter.
Så er det jo lov å tenke selv. Og det er selvfølgelig flere ting som inngår i egenberedskap. Nordmenn flest skjønner at enkelte sitasjoner gir mer risiko enn andre, og krever handling. Og de fleste vil ønske å redusere egen sårbarhet. Innbyggere i San Fransisco blir ikke sett på som paranoide fordi de har klare «survival-kits». Der har folk for lengst erkjent risikoen for jordskjelv og tatt konsekvensen av den.
Så får vi håpe våre myndigheter gir oss gode råd når det eventuelt skulle oppstå en stor risiko hos oss. God risikokommunikasjon bør gi oss presis informasjon – i relevante kanaler- som ikke skaper frykt, men får oss til å handle i tråd med deres anbefalinger.
«Skjelvet» og historien om jordskjelv i Oslo, er foreløpig bare en film. På samme måte som «Bølgen» i Geiranger fremdeles bare har skjedd på filmlerretet. La oss håpe det blir med det. Men de fleste har lite å tape på å gjøre en liten mental øvelse på; hva gjør JEG om dette faktisk skjer. «Better safe than sorry!!
Marianne Melfald mob: 92 81 9390 – marianne@melfaldkrisekom.no