Publisert

Vi trenger færre store ord og mer praktisk krisearbeid

Kronikk – Marianne Melfald – Kommunal Rapport – 4.mars 2026

Totalforsvarsåret 2026 skal være vårt felles krafttak. Likevel sitter kommuneledelsen og klør seg i hodet: Hva betyr dette for oss?

Det brenner på det lokale sykehjemmet, bilen som frakter gass eksploderer på riksvei 134 rett ved barneskolen, et kvikkleireskred tar med seg en rekke privatboliger, inkludert brannstasjonen.

Diskusjoner om flytting på grunn av usikker grunn har ikke endt i konkrete tiltak.

Et hybridangrep fra øst har tatt ut strøm og ekom.

Damanlegget er hacket, og det er spor etter store mengder tarmbakterier i kommunens drikkevann. Det snakkes om sabotasje.

En kritisk hendelse skjer alltid i en kommune. Det er vår førstelinje ved hybride angrep. Hvorfor i all verden gjør vi ikke da Kommune-Norge i bedre stand til krisehåndtering?

Det lages veiledere og øvingsopplegg. DSB sine folk reiser rundt med kurs for kommuneledelsen. Mye her er bra.

Men det finnes kommuner som mener de kun får presentert et teoretisk, overordnet opplegg, med lite hjelp til å få reell fart på beredskapsarbeidet. De er like kloke når DSB reiser hjem. Dersom dette stemmer, er det ikke godt nok!

Beredskapsfaget må gjøres anvendbart hvis det skal ha noen reell verdi. Det er fint å kjenne til prinsipper om samvirke etc. Men om en turistbuss ruller ned fjellskrenten i vår kommune neste dag: Hva gjør vi, og hvem konkret samhandler vi med? Hva er vårt ansvar, og hva er ikke vårt ansvar?

Kriseledelse koker ned til klarhet i hvem som gjør hva med hvilke ressurser, til hvilken tid og med hvilket ansvar og mandat.

Erfaringsmessig kan vi ikke få terpet nok på rolleforståelse. Hvor starter og slutter vårt ansvar? Både innad i egen beredskapsorganisasjon og når det gjelder eksterne samvirkeaktører er det mye å hente på en oppgang i fredstid.

Undertegnede har selv vært mye rundt i kommunene i Norge, da gjerne ved interkommunale samlinger hvor kommunene lærer av hverandre og utveksler erfaringer. Vi har kjørt praktisk læring, basert på fersk erfaring og DSBs veiledere. Vi gjør det enkelt og umiddelbart anvendbart.

Vi jobber med planverk, tavler for proaktiv stabsmetodikk, skrivebordsøvelser med eller uten elektroniske kriseverktøy, samt funksjonstrening for innsatsledere/tavleførere/loggere eller talspersoner.

Og vi terper på hvordan vi sikrer en felles situasjonsforståelse blant alle dem som skal bidra i håndteringen, og hvordan vi får informasjonsflyten til å bli rask og presis. Den er avgjørende for å redde liv eller å få innbyggerne til å gjøre egne tiltak.

Forstå meg rett; det er ikke slik at alt dette er utelatt når det jobbes i dag. Det er mye godt arbeid i gang. Mange dedikerte aktører bidrar til læring.

Også på fylkesnivå finnes det svært gode pådrivere. Noen kommuner er superdyktige, andre har dessverre urealistisk tro på egne evner. Enkelte er usikre, men ydmyke – og vil lære. Dette spriket i kompetanse skremmer meg – veldig.

Det settes av minimale kommunale ressurser til viktige funksjoner som beredskapskoordinatorer. Dette er ofte ildsjeler som klorer seg fast på tross av motstand og stusslige ressurser til rådighet. De skiftes ofte ut på grunn av slitasje. Da går mye erfaring og nettverksbygging fløyten.

Hvis man virkelig vil noe med Totalforsvarsåret 2026, må det sluses ressurser og midler dit kompetansen trengs – før det smeller.

Kommunene er nå bedt om å kartlegge alle tilgjengelige ressurser om det blir krig.

Men vel så viktig er det fra nasjonalt hold å gi tilstrekkelig støtte og ressurser – i tide – og ikke minst la kommunene trene riktig og få hjelp til det praktiske.

ROS-analyser (risiko- og sårbarhetsanalyse) er viktig for forståelse av fare. Men om man ikke også lager en god operasjonell beredskapsplan som er dimensjonert for våre risikoer, er vi like langt.

Min klare opplevelse av behov i kommunene akkurat nå, er mindre store ord og teori og mer praktisk læring med øvelser som gir trygghet og mestring.

La oss ikke glippe nå, når det gjelder som mest. Ikke la Totalforsvarsåret bli en forsømt mulighet!

Publisert

Kommentar om Krisekommunikasjon og kongehuset – Nettavisen

Redaksjonell sak i Nettavisen 3. mars 2026
For én måned siden ble det avslørt at kronprinsesse Mette-Marit (52) har hatt omfattende og fortrolig kontakt med den avdøde seksualforbryteren Jeffrey Epstein.

Like lenge har kronprinsessen skydd offentligheten. Hennes siste offisielle oppdrag var da hun besøkte Fredrikstad bibliotek sammen med kronprinsen 28. januar, få dager før Epstein-skandalen satte landet på hodet.

Slottet uttaler til Nettavisen at kronprinsessen ønsker å fortelle om det som skjedde og forklare seg mer utfyllende, og at hun håper på forståelse for at hun trenger mer tid.

– Oppsiktsvekkende at det ikke følges opp
Nå venter «alle» på svar fra Mette-Marit, samtidig som presset mot henne øker.

I en VG-måling fra sist fredag mener 53,1 prosent at kronprinsessen har brukt uakseptabelt lang tid på forklare seg om relasjonen til Jeffrey Epstein.

Flere av organisasjonene kronprinsesse Mette-Marit er beskytter for, har også bedt om en avklaring om Epstein-relasjonen før de tar stilling til videre samarbeid.

Marianne Melfald er rådgiver i kriseledelse og krisekommunikasjon. Hun mener at Slottet åpenbart ikke har lykkes med sin håndtering av Epstein-skandalen.

– Enhver krise tester den menneskelige karakter mer enn noe annet. Også kongelige er mennesker av kjøtt og blod, og totalsummen av belastning nå, kan gjøre at verdens beste strategi ikke lar seg gjennomføre. Kanskje er dette løpet for tøft menneskelig for Mette-Marit nå, sier Melfald til Nettavisen.

Melfald har selv gitt råd til mennesker i livskriser. Det er først når vedkommende har hentet seg noenlunde inn, at man kan begynne å ta regi og bygge opp ødelagt tillit, sier hun.

– Uansett er det oppsiktsvekkende at en slik alvorlig sak ikke følges opp med alternative tiltak når det mest naturlige, en pressekonferanse med Mette-Marit, tydeligvis ikke lar seg gjennomføre, mener hun.

– Inferno av fakta og rykter
I noen tilfeller kan det vært lurt å sitte stille i båten og la en sak brenne ut, forklarer eksperten. Men denne saken er for stor og alvorlig til at det kan skje, mener Melfald.

– Dette går utover tilliten til kongehuset som institusjon. Kontrakten med folket handler om å ha en gjensidig tillit og respekt for hverandre. Det er ikke vanskelig å se at dette er krevende for de kongelige, men de er ikke en vanlig familie. De er symbolet på noe som skal samle oss, sier hun.

Nå haster det for kongehuset å komme på banen:

– Løpet er ikke kjørt, men det krever rask handling, hardt arbeid og en botsgang fra Mette-Marit som oppleves ærlig og autentisk.

Marianne Melfald peker på tre punkter som er avgjørende for kongehuset nå. For det første må kronprinsparet vise at de har skjønt alvoret i saken og forklare hva som har skjedd, mener eksperten.

– De må anerkjenne de største ofrene i denne saken, og det er ikke dem selv. Og så må de klargjøre hva de har lært av saken, og gi oss trygghet om at dette ikke kan skje igjen. De må også rydde i infernoet av fakta og rykter, også der hvor det er smertefulle, personlige opplysninger, sier hun.

Eksperten sier at dette krever hardt og godt håndverk, og ikke minst et genuint ønske om å forbedre seg.

– Vi må se en tydelig karakter som inngir respekt og gir fornyet tillit. Kanskje er dette løpet for tøft menneskelig for Mette Marit nå. En god strategi er ikke bedre enn muligheten til å sette den ut i livet. Da må Slottet tenke alternative tiltak og kanskje ta noen tøffe beslutninger. Og det haster, sier kommunikasjonseksperten.

Konghusekspert: – Forakt for offentligheten
Nettavisens kongehusekspert, Tove Taalesen, er enig i at kongehuset har mislykkes i håndteringen av saken. Særlig reagerer hun på at kronprinsessen – en måned etter at skandalen sprakk – fortsatt ikke har forklart seg.

– Nå ligner det forakt for offentligheten. Det begynner å ligne en farse. Fra Mette-Marit er det merkelig stillhet, sier Taalesen.

Kongehuseksperten påpeker at andre nordmenn som har hatt kontakt med Epstein, enten har mistet stillingen, blitt suspendert eller satt under etterforskning.

– Stillheten vitner om mangelfull forståelse for hvem hun faktisk er satt til å tjene. Taushet kan være klokt i en privat krise, men Mette-Marit er ikke en privatperson. Dette handler om dømmekraft i en offentlig rolle.

– Hvorfor tar dette så lang tid, tror du?

– Enten kan hun ikke. Eller så tør hun ikke. Det blir spekulasjoner, men alternativene er få. Enten er hun for syk til å stille opp. Eller så avventer hun i frykt for at det kommer flere avsløringer.

Tove Taalesen er ikke i tvil om at saken kan få store konsekvenser for kongehuset, og sier at tiden jobber mot dem.

– Denne gangen ser vi allerede konsekvensene. Oppslutningen om monarkiet faller. Tonen i offentligheten er blitt hardere. Og det mest alvorlige: Unge mennesker ler. Når generasjonen som skal bære monarkiet videre møter institusjonen med ironi i stedet for respekt, da har man et reelt problem, avslutter hun.

Slottet ønsker ikke å kommentere kritikken som kommer frem i denne saken.

Publisert

Har ledere godt nok beslutningsunderlag for å manøvrere i en krise?

Jeg tror ikke det – alltid. For da hadde de handlet annerledes, og raskere.

Har i dag hatt beredskapssamling med en kommunikasjonsavdeling som er godt oppe på tærne – som leverandør av strategisk beslutningsunderlag til konsernledelsen. Den leveransen er ofte undervurdert.

Dersom ledelsen blir sittende i et vakuum under en krise, eller ikke har god nok grunnleggende forståelse av trusselbildet, er det krevende å ta de riktige, og raske nok beslutninger. Ved for eksempel et hybrid angrep hvor du angripes fra flere fronter, er det kanskje tilliten til deg som virksomhet som skal er på spill. Påvirkningsaksjoner og desinformasjon kan ofte ledsage andre hendelser som treffer deg.

Så hva bør de etterspørre fra f.eks en kommunikasjonsavdeling da? MYE. Et eksempel er et strategisk beslutningsnotat som beskriver situasjonen (presist!) som er oppstått, pågående narrativ som bygges opp rundt oss (ikke nødvendigvis positivt), hva slags spredning har denne historien, hvem er driverne i hvilke kanaler, hva er egentlig omdømmerisikoen og hvordan kan vi forvente at dette eskalerer, og hva er anbefalte tiltak på kort og lang sikt (sitte stille i båten, rydde aktivt i desinformasjon eller mobilisere interessenter til å nyansere og støtte?)

Jeg mener at ledelsen ved en krise, eller trussel om en, bør forvente å få løpende oppdateringer ift påvirknings- og narrativ.
Så er det selvfølgelig mye annet som blir en del av både de taktiske og strategiske beslutninger. Men i en tid hvor sterke krefter jobber hardt for å destabilisere oss; IKKE glem denne delen av beslutningsunderlaget.

Beredskaps-Norge tjener på samhold. Totalforsvarsåret er godt i gang. Bruk nå alle gode krefter tilgjengelig, inkl egne krefter som kommunikasjonsdirektør, eller nye verktøy. Vi kan fremdeles gjøre noe for å forberede oss, men da må vi faktisk GJØRE det også!

(Bilde laget av Chatgpt)

Publisert

Øvelser i Totalforsvarsåret 2026 – kanskje får vi det til denne gangen?

Øvelser gir den beste trimming av beredskapsmuskelen. Hos noen øves det godt og jevnlig – hos andre sitter det langt inne…
Det er gode grunner til at det MÅ øves. Og i år skal vi øve STØRRE, og SAMMEN. Totalforsvarsåret 2026 gir oss et godt momentum.
Men hvordan gjøre dette øvingsarbeidet lettere? For det er ofte tungt for beredskapspådriverne å få dette til å spille. All ære til dere som ikke gir dere, men dytter og dytter, slik at det faktisk blir øvelser.

En god øvelse kommer ikke av seg selv. Jeg har ikke fasiten, men ønsker å dele noen erfaringer som forhåpentligvis kan være nyttige for flere.

Jeg gjøre øvelser i de fleste type virksomheter – i alle størrelser. Alene eller med underleverandører om jeg trenger større spillstaber etc. Det er faktisk det morsomste jeg gjør. Fordi det på noen korte timer skjer så mye i samspillet mellom folk, læringskurven er bratt og det gjøres alltid funn som gir muligheter for forbedringer.

Beredskapsarbeid begynner gjerne med en god ROS-analyse (Risiko- og sårbarhetsanalyse). Basert på hvor vi har mest risiko, lager vi en beredskapsplan som er dimensjonert for å ta ned vår risiko – og gjenspeile våre verdier som skal beskyttes. Hva er vi er villige til å legge i potten for å ta ned sannsynlighet for at noe skjer, og for å redusere konsekvenser hvis noe likevel skjer?

Så må øvelsene teste tre vesentlige elementer; planen, organiseringen og kompetansenivået!

Noen nøkkelspørsmål til avklaring:

Planen: Funker planen etter hensikten? Har vi laget en god operasjonell del som identifiserer hvem vi skal varsle og hvordan? Og hvor vi skal møtes ved en mobilisering? Hjelper beredskapsplanen oss med de viktigste tingene når det stormer som mest, eller er den for teoretisk og omstendelig når vi egentlig har mest brukt for tydelige rollekort og kjappe sjekklister?

Organiseringen: Har vi kontroll på stabsarbeidet; hvilke staber og innsatsgrupper som mobiliseres og hvordan disse skal samhandle slik at vi ser samme situasjonsbilde, og ikke minst har informasjonsflyt som gir godt beslutningsunderlag og kommunikasjon internt og eksternt? Har vi gode tavler i Rayvn, CIM eller egne tavler i Teams etc? Er vi trygge i bruken av dem?

Kompetanse: Har vi en felles metodikk slik at vi sikrer målrettet og strukturert håndtering? (Proaktiv stabsmetodikk er et godt tips!) Skjønner vi at møtene skal være korte og strukturerte, slik at vi får en god miks mellom planlegging og aksjoner? Skjønner vi egen rolle i staben? Skjønner vi hva som forventes på vårt ledernivå i beredskapsorganisasjonen? Skjønner vi hvem vi skal samhandle med internt og eksternt, og kan vi verktøyene våre, og ikke minst, vet vi hvor de ligger…?

Når vi planlegger og gjennomfører en øvelse er det visse premisser jeg mener må være på plass for at vi kan tikke av på kost/nytte:

Premiss 1: Kartet må være godt – før vi beveger oss ut i terrenget. Det betyr ikke at beredskapsplanen (kartet!)må være ferdig før vi øver. Vi øver når vi har en grovversjon. Så sjekker vi gjennom øvelse hva som funker og hva vi eventuelt mangler. Så justerer vi planen – og fortsetter å øve. Og igjen justeres planen, som aldri skal bli statisk. Men være en god veileder som er mest mulig oppdatert etter «ferdsel i terrenget».

Premiss 2: Tydelige øvingsmål. Skal vi øve hele beredskapsorganisasjonen er øvingsmålene naturlig nok samvirke, samhandling og informasjonsflyt. Skal vi øve mer avgrenset for en mindre del, som kun 2. linje, 3. linje eller en innsatsgruppe for IT, HR eller Kommunikasjon, så øver vi kanskje rolleforståelse, potensiale vurdering og metodikk, interessenthåndtering etc.
Når vi vet hva vi skal øve mest på denne gangen, lager vi en dreiebok som reflekterer nettopp det.

Premiss 3: Gjør folk i stand til å levere på øvingsmålene. De møter ikke opp neste gang, og de fortsetter å være syke ved alle øvelser, dersom de frykter å bli avkledd og falle igjennom, som sist. Ja, vi skal gjøre funn, men en øvelse er ikke et verdensmesterskap i å treffe med alt. Folk må ha en reell mulighet for å lykkes.

Premiss 4: Øv folk stykkevis og delt – før en større samøving. La beredskapslederne/innsatslederne kunne metodikk, tavler og verktøyene. La tavleførere/loggerne få mulighet til å ha verktøy og strukturen i fingrene. La talspersonen være trimma og klar. La HR ha alle maler for lederstøtte m.m klare, og la Kommunikasjon ha kontroll på lister og matriser for interessenter, strategiske planer, medierapporter og annet. Og la alle innsatsgrupper, inkl. IT, øve på proaktiv stabsmetodikk, slik at alle snakker samme språk ved felles innsats.

La folk bli trygge og gode i egne roller – FØR vi setter sammen alle brikkene i en storskala øvelse. Da blir den store symfonien enda vakrere. Og folk går hjem med stolthet og mestringsfølelse, heller enn frustrasjon og avmakt for noe de ikke hadde mulighet til å fikse.

Premiss 5: God regi på gjennomføringen av øvelser. Det begynner med et godt øvingsdirektiv som avgrenser og beskriver øvingsformat, øvingsmål og rammer for øvelsen, samt oversikt over deltagere. Denne leses faktisk. Og jeg legger alltid inn noen ekstra elementer her om metodikken, organisering etc som er lett å glemme mellom øvelsene.

Og det er mange som rigger øvelser, som glemmer hva dette faktisk handler om. En øvelse er ikke en selskapslek. Når man først setter av tid for mange til å øve, må det øves på det som faktisk er nyttig og relevant. Og gir god balast den dagen det smeller. Stressmestring er viktig, men kanskje skal vi ikke alltid øve mest på det…Når folk er gode nok, kan vi absolutt kjøre opp temperatur og tempo – men ikke før de klare for det, og vi har etablert en best practise; «Slik gjør vi det hos oss»!

Mediespill er fint å legge inn fordi det reflekterer omverdens forventninger, og det er viktig å forholde seg til. Spillmessig er det også fint å ha en simuleringsweb som viser mediesaker og respons utenfra. Mediesaker er effektiv elementer for å få fremdrift i spillet.

Men ved en kritisk hendelse, er media bare en del av alle interessenter. Nå handler det ikke lenger om å svare ut NRK, TV2 og VG. Det handler også om alle de andre subtile kreftene i sosiale medier som ønsker å sette oss ut av spill. Så pass på å ikke gå i «mediespill- fella» med for stort fokus i øvelsen.

Premiss 6: Det er FOLK som skal øves. Mennesker som er travle i sin vanlige jobbhverdag. Som ikke alltid har hatt tid til å lese seg opp på siste versjon av planen. Og de vil alle gjerne prestere. Og de vil i alle fall ikke synlig mislykkes – med fullt flomlys…

Så allerede ved invitasjonen; la dette fremstå som en MULIGHET til å gjøre funn mens det ennå er tid. At vi skal jobbe som et team og vurderes som et team. Vi skal legge opp til lave skuldre, og gjøre øvelsen til et trygt klima for å prøve og feile. Hvis man er på feil spor underveis, tar vi heller en time-out, enn å fortsette med feiløving. Der må øvingsledelsen være observante for raskt korrigere. Det kan også være at øvelsen selv ikke er god nok, eller har tekniske bugs som må rettes underveis. Ta dere tid til å fikse dette!

Siste; se etter talenter! Hvem er robuste, analytiske og trer frem som trygge ledere når det smeller? Du kan oppleve å bli overrasket her.

Gi jukselapper!
Så en liten hemmelighet til slutt; det gjør ingenting at nøkkelpersoner som skal øves vet litt mer enn de andre. Jo bedre forberedt beredskapsleder/innsatsleder og tavleførere er, jo bedre glir ting. Og det gir jo mer læringseffekt for resten av stabene.

Det du husker fra øvelsen, tar du med deg rett inn i neste krise. Gikk det bra på øvelsen, er det DEN følelsen du tar med deg inn i en reell hendelse. Det motsatte gir neppe et godt utgangspunkt når «the shit hits the fan»…
Jeg vet det, for jeg har trent mange som trekker frem nettopp denne go`-opplevelsen som suksesskriteriet da de ble utfordret av en reell hendelse. Og de leverte knallbra nettopp pga trygg læring og mestring.

I totalforsvarsåret 2026 skal det øves mye og stort. Det blir viktig å øve med de aktørene man ved større hendelser må samvirke med om noe skulle skje i Mor-Norge. Min påstand er at arbeidet i forkant av disse øvelsene, er vel så viktig som selve øvelsen. Planleggingsmøter hvor folk på kryss og tvers møtes, blir kjent og planlegger for hvordan man vil kunne samhandle godt, gir vel så stor verdi som selve øvingsdagen. Det skaper tillit og trygghet, og bygger relasjoner som er uvurderlige i en krise.

Men det er jo moro når selve øvelsen også blir bra. Det blir det om man har tenkt litt i forkant og forberedt seg godt. Kanskje kan noen av mine punkter være til hjelp her.
Lykke til!

Marianne Melfald – www.melfald.com – mob: 92 81 93 90 – marianne@melfald.com

Publisert

Nytt samarbeid Krisekommunikasjon og Beredskap

Nyhetsmelding: MELFALD har inngått et nytt strategisk samarbeid med Sikkerhetsselskapet Semac. Krisekommunikasjon inngår nå som en del av Semac sin 24/7 Beredskapssentral.

Per i dag er det over 1400 beredskapskunder som er tilknyttet den døgnbemannede sentralen. Her får kundene umiddelbart tilgang på tidskritiske beredskapsressurser og hjelp til å håndtere alvorlige og ofte kritisk hendelser. Det kan være alt fra trusler, vold, rusmisbruk, cyberangrep, fysisk skade på bygg og anlegg, psykosial ivaretagelse av mennesker, vektertjenester eller juridisk bistand. Nå styrkes tjenesten med også rask hjelp innenfor krisekommunikasjon.

Semac er et sikkerhetsselskap som gjennom kunnskapsbaserte og fremtidsrettede løsninger skaper trygghet, sikrer verdier og øker hverdagsberedskapen for våre kunder.
Semac har bred erfaring fra politiet, forsvaret og sikkerhetsledelse i offentlig og privat næringsliv. Vi driver kontinuerlig utvikling av våre medarbeidere og tjenester for til enhver tid å kunne møte våre kunder med troverdig og fremtidsrettet kompetanse. Alle oppdrag som utføres av oss er innenfor de til enhver tid gjeldende lover og regler og aksepterte bransjestandarder. Vi driver vår virksomhet med en høy etisk standard og har til enhver tid fokus på kundens interesser.

Avdelingsleder Mads Skotheimsvik brenner for å etablere robuste løsninger som kan hjelpe alle typer kunder med økt hverdagsberedskap. – For oss er det ekstra motiverende at vi er til stor nytte også for de små og mellomstore bedriftene som nødvendigvis ikke har beredskapsressursene i egen organisasjon, så vel som de aller største organisasjonene i næringslivet. Samarbeidet med MELFALD er et etterlengtet tilskudd i porteføljen vår av partnere som sammen utfyller primærbehovene for helhetlig og effektiv krisehåndtering. Vi er selektive i valg av våre partnere og er skikkelig stolte over at våre beredskapskunder nå også får tilgang på Melfald sin solide fagkompetanse innen krisekommunikasjon. Krisekommunikasjon sies å utgjøre opptil 80 % for god og effektiv kriseledelse. Nå inkluderes dette for de som har Beredskapsavtale med Semac. Alle dager – hele året.

Melfald Krisekom, som ledes av Marianne Melfald og bistår i dag en rekke selskaper i deres krisekommunikasjon, i tillegg til å levere bredt innenfor beredskapsfeltet.
– Samarbeidet gir en ekstra verdi for våre eksisterende kunder ettersom Semac-samarbeidet gir tilgang til bredere kompetanse, og raskere responstid. Dette gjør Melfald Krisekom enda mer robust. De finnes knapt kriser hvor ikke kommunikasjonen har en avgjørende betydning for utfallet. Og jeg ser at rådgivning her – med utgangspunkt i god beredskapsforståelse – gir bedre kontroll i kriseledelsen. Jeg gleder meg til å bistå Semac sine kunder, og forhåpentligvis bidra til gode vurderinger når tilliten står på spill.

Bilde: Marianne Melfald, daglig leder Melfald Krisekom og Mads Skotheimsvik, avdelingsleder beredskap Semac ser fram til nytt, spennende fagsamarbeid.

Publisert

Åpne beredskapskurs våren 2026

ÅPENT KURS I KRISELEDELSE OG PROAKTIV STABSMETODIKK

Velkommen til intensivt dagskurs hvor du virkelig får testet god kriseledelse! I kombinasjon med praktisk trening får du servert teori fra en solid fagplattform med bærekraftige prinsipper.
Du skal bruke proaktiv stabsmetodikk og blir kjent med bruk av tavler og konkrete sjekklister. Vi diskuterer aktuelle scenarioer basert på dagens risikobilde – og får en helhetlig forståelse av hva som kreves hvis krisen rammer oss.

Hovedtemaer:
• Etablering av beredskap; sammenhengen mellom vårt risikobilde og hvordan vi forbereder oss
• Krisens mekanismer og hva det krever av oss i de ulike fasene av krisen
• Samordning og organisering under krisehåndteringen
• Stabsarbeid, proaktiv stabsmetodikk og praktisk trening
• Krisekommunikasjon og ivaretagelse av berørte mennesker
• Grep for den gode beredskapsplanen
• Suksesskriterier for beredskapsøvelsen
• «Table top»: Vi bruker det vi har lært i løpet av dagen!

Kurset passer for deg som har en rolle i beredskapsorganisasjonen, enten som beredskapsledelser eller medlem i krisestab i offentlig eller privat virksomhet. Det gjelder også om du er beredskapskoordinator i en kommune, eller i annen virksomhet, eller om du har et spesielt ansvar for krisekommunikasjonen og/eller for ivaretagelsen av mennesker i en krise.
Du vil bli bedt om å besvare et forventningsskjema i forkant av kurset, slik at det endelige innholdet kan tilpasses behov kursdeltagerne måtte ha.

Datoer kommer
Ved spørsmål, ring Marianne Melfald – tlf: 92 81 93 90.

ÅPENT KURS I KRISEKOMMUNIKASJON

Velkommen til dagskurs i krisekommunikasjon! Vi ser på hvordan vi kommuniserer ved en mulig trussel, eller når krisen er et faktum.
Vi diskuterer vårt oppdaterte risikobilde, ser på relevante case, bruker konkrete sjekklister, planlegger proaktivt og utvikler gode tiltak. Mye står på spill i en krise. Gjør man de rette grepene kan god kommunikasjon bidra til å øke tilliten til oss. Det motsatte kan sette liv i fare, gi store økonomiske tap og ramme omdømmet vårt hardt.
Gode strategier og dyktige talspersoner er en vesentlig del av vår krisehåndtering. Spesielt i en tid hvor vi ser at kampen om sannheten er vel så vesentlig som øvrige slag. Kurset gir deg økt forståelse, verktøy, sjekklister -og ikke minst trygghet og inspirasjon til å fylle din rolle om krisen rammer.

Hovedtemaer:
• Krisekommunikasjon/risikokommunikasjon – hva fungerer?
• De ulike fasene av krisen – og hva som forventes av deg
• Informasjonskrigen og sosiale medier i en krise
• Hvordan ta regi, være proaktiv i krisen og bruke proaktiv stabsmetodikk, inkl.
tavletrening
• Interessentdialogen og strategisk budskapsutvikling
• Talspersonrollen m/kameratrening
• Pressekonferansen; do and don’ts

Kurset passer for ledere og deg som har talspersonansvar i en krise. Det er også nyttig for deg som jobber med kommunikasjon til daglig. Ettersom krisekommunikasjon blir en stadig større del av selve krisehåndteringen, anbefales kurset i tillegg til beredskapsledere og beredskapskoordinatorer.
Du vil bli bedt om å besvare et forventningsskjema i forkant av kurset, slik at det endelige innholdet kan tilpasses behov kursdeltagerne måtte ha.

HVOR: Lilleakerveien 2A, ved Lysaker stasjon, Oslo
NÅR: Onsdag 1. juni kl. 09-16.
PRIS: 4500,- kr (maks 12 deltagere). Inkluderer lunsj og forfriskninger underveis, samt kursmateriell.
PÅMELDING: Via melfaldkrisekom.no («kontakt»), eller mail marianne@melfaldkrisekom.no.
Ved spørsmål, ring Marianne Melfald – tlf: 92 81 93 90

Publisert

Back to business og ut av hjemmekontoret: Status beredskapsarbeidet – hva gjør vi nå?


Vi har begynt å krype ut av hjemmekontorene, og skal tilbake i folden. Vi skal samles igjen i organisasjonen, på et eller annet vis.
Hva betyr det for beredskapsarbeidet vårt? Er vi utlærte i krisehåndtering etter to år med korona, og er klare for alt som måtte ramme oss? Eller har det vært endringer i risikobildet vårt vi ikke har tatt høyde for i dagens planverk?

Joda, langvarig krisehåndtering av korona har gjort noe med organisasjoners evne og bevissthet rundt kriser. Og det er i hovedsak positivt. Vi har sett hvor sårbare vi er når en hel verden rammes hardt, men også hvordan vi fikk uttelling for øvelser, planverk og verktøy vi jobbet med før verden ramlet i hodet på oss. Vi har alle gjort erfaringer rundt dette – på godt og vondt.

Spørsmål vi nå bør stille oss er hva som bør prioriteres for å sikre god krisehåndtering for alle typer kriser som måtte ramme oss fremover.

Jeg ville startet med følgende spørsmål:
Har risikobildet vårt endret seg vesentlig siden vi var samlet sist?
Vi har sett stadig flere cyberangrep, og sårbarheter i styringssystemer er avdekket hos mange. Hjemmekontorene med dårligere sikkerhetsløsninger har også gjort jobben enklere for angriperne.
I tillegg har vi igjen fysiske verdier å ta vare på; folka våre er på plass- samlet. Og kanskje skal vi ha flere ansatte på reise igjen. Det gir nye risikoer ift de siste årene på hjemmekontor.
Kanskje jobber vi annerledes enn før. Nye prosesser, nye underleverandører, annen transport. Og ikke minst hvordan veldig mye mer av vår hverdag digitaliseres. Kanskje gir dette nye trusler som vi må være oppmerksomme på.

Hvilke folk – som er godt trent med riktig kompetanse- har vi på plass, om noe skjer i morgen?
Koronatiden har gjort at organisasjoner er omorganisert, folk har flyttet på seg. Og de som fremdeles er på plass, har kanskje fått øvd digitalt – men det er lenge siden fysisk samøving.
Hvor gode er vi nå på samhandling, etter at vi sett hverandre i små ruter på pcèn over lang tid? Vi er ikke engang vant til å sitte i samme rom lenger, og ved en krise skal vi samhandle tett – under press. Det kan fort bli en særdeles brå overgang!
Kanskje har vi fått nyansatte vi ikke kjenner godt ennå, og som leder har det vært utfordrende å vite hvordan folk egentlig har det. Og hvor trygge de er i sine oppgaver. Det er det dumt å avdekke i en reell krise…
Når folk igjen møtes rundt et møterom, eller i et beredskapsrom, er det fascinerende å observere hvor hakkete kommunikasjonen ofte er. Vi skal ikke undervurdere hvor utrente vi er i interaksjonen med andre mennesker etter to år med avstand og med frykt for at nettopp sidemannen kan bli vår banemann og gi oss viruset… Spesielt i en krise, er vi helt avhengig av lagsamarbeid, og det MÅ trimmes.

For å komme raskt på banen igjen, vil jeg foreslå følgende for de fleste bedrifter som kjenner at beredskapsmuskelen er litt nummen:

1) Kjør små tabletops for alle dem som har en funksjon i beredskapsorganisasjonen. Kjør èn tabletop for strategisk ledelse i 3. linje, og en for operasjonell 2. linje. Og ikke glem kommunikasjonsavdelingen og HR-avdelingen. Små, avgrensede tabletops/skrivebordsøvelser er nødvendig, før dere øver flere sammen igjen.

2) De fleste bruker nå proaktiv stabsmetodikk og tavler for felles situasjonsbilde og planlagte aksjoner. Beredskapsledere og tavlefører trenger fortsatt trimming i metodikken. Dette for å ha nødvendig trygghet og handlekraft. Ofte avdekker vi gjennom disse små øvelsene funn som er mulige å fikse raskt. Folk får også en felles forståelse av rolle og ansvar, og man blir bedre kjent, som igjen gir bedre samspill.

Øvrige sjekkpunkter:
• Funker fremdeles planverk, eller bør vi justere?
• Har vi kontroll på hvem som skal fylle de ulike funksjonene i egen organisasjon, og kjenner de rollekortet sitt?
• Har vi nyansatte som kunne vært gode ekstra ressurser, men som aldri har vært med på en trening hos oss?
• Er det eksterne samarbeidspartner som har fått nye kontaktpersoner siden sist, eller omorganisert seg – som får betydning for vår krisehåndtering?
Koronatiden har vist oss at vi er mer endringsdyktige og løsningsorienterte enn mange av oss var klar over. Det skal vi ta med oss. Men det er ikke sikkert det gjør oss til verdensmestre i neste krise. Beredskap er en kontinuerlig prosess, og alltid et lederansvar. Nå skal alt bli bedre framover- i alle fall om vi fortsetter å holde oss skjerpa i beredskapsarbeidet vårt.

Oppsummert:
1) Ta en sjekk av dagens risikobilde, noen endringer her?
2) Har vi nødvendig kompetanse i egen organisasjon, og er de trimmet og trygge?
3) Sjekk planverk; er de oppdaterte både ift risikobildet og ny organisering?
4) Lag en kjapp øvingsplan for fysisk samtrening; gjerne mindre tabletops
5) Øv på relevante scenarier ift oppdatert risikobildet. Dere kommer neppe utenom cybertrusler!

Lykke til!

Melfald Krisekom.no, marianne@melfaldkrisekom.no,mob: 92 81 93 90

Publisert

Verdiløse beredskapsøvelser – Hvordan unngår vi sløsing av tid og penger?

Beredskaps-Norge er ikke plaget med for mange beredskapsøvelser. Derfor er det pussig at når det først øves, gjøres dette ofte svært halvhjertet. Kanskje kan tanker om høstens øvelser, være med opp i hengekøya i sommer? Kvaliteten på øvelsene må bli bedre. Her er 5 konkrete punkter for HVA som gir mer verdi for
1) Metodikk og potensiale vurdering (worst case!)som viktigste øvingsmål
Det mangler ofte en grunnleggende forståelse for hva som er god beredskapsledelse. Gode ledere er nødt til å tenke potensiale, altså worst case når vi står ovenfor en trussel. Vår evne til å mobilisere nok ressurser- tidlig, sparer tid, og ofte liv. For å gjøre en god potensiale vurdering, og ikke minst agere og lede målrettet og presist, kreves en metodikk. Proaktiv stabsmetodikk gir en systematisk oppgang av hva vi står overfor når vi aner en trussel, og gir oss raskt struktur for samordning og informasjonsflyt, og ikke minst arbeidsro fordi vi er i forkant. Tørr vi å tenke worst case, blir vi ikke overrasket når ting eventuelt utvikler seg – og har slik kjøpt oss arbeidsro og tid. Og forhåpentligvis tatt bedre beslutninger og vist handlekraft.
Øvingsmål er nødt til å handle om evne til å tenke potensiale og bruk av metodikk. Dette mangler ofte på listen over øvingsmål. Har man èn metodikk som brukes uansett type hendelse, unngår man de 114` ulike scenarioene som man prøver å finne frem til i planen, og som sjelden gir så mye mening for akkurat denne krisen….

2) Relevante øvingsmål
De fleste har skjønt at de trenger øvingsmål for å spisse inn en øvelse, og for å ha konkrete punkter å henge evalueringen på. Men slett ikke alle – dessverre. Det holder ikke å si at vi skal «øve god krisehåndtering og samhandling». Vi må definere hva det betyr for den enkelte som skal øves. Hva er de konkrete vurderingskriteriene for strategisk 3. linje, operasjonell 2. linje eller for 1. linje på skadestedet? Hva betyr det for dem som skal ta vare på folk, de som skal står foran medias mikrofoner etc. Hvordan ønsker vi at vår interessent-dialog skal være; hva må da være målene for dette som vi skal vurderes på? Når vi samøver med nødetater, eller andre aktører; hvordan ønsker vi å samhandle og hvordan forbereder vi hver vår del godt – FØR vi øver sammen?

3) God rolleforståelse FØR øvelsen
De fleste har beredskapsplaner med utfyllende rollekort. Men disse er ikke så mye verdt om folk som skal fylle den enkelte funksjon, ikke har trent på hva som ligger i dette rollekortet. Det kan være endeløse oppgaver, men om planen ikke klargjør hvor ansvar begynner og slutter for den enkelte funksjon, blir det krevende å finne ut av dette under press.
Ofte er det manglende rolleforståelse i forhold til 2. og 3. linje – som heller ikke vet hvor eget ansvar begynner og slutter. Det fører ofte til dobbeltarbeid, eller at viktig oppgaver faller mellom alle stoler, og at fremdrift uteblir.
Det siste i forhold til rolleforståelse, handler om egen organisasjon sin rolle ift eierskap og ansvar for selve krisen. Også her må det stilles de riktige avklaringsspørsmål. Er det vår krise, eller bør vi sitte stille i båten? En plan kan avklare noen mandater, men en øvelse bør gi en mulighet til å teste nettopp denne drillen – om den ikke er gjort i forkant. Mindre øvelser i forkant av den litt større, anbefales for å justere planverk, spesielt i forhold til rolleavklaringer og mandat – slik at man i de større øvelsene, sjekker om dette funker godt nok i praksis.

4) Trening og mindre øvelser før fullskala
Når kommune-Norge først øver, skal ALLE med. Selv uten deltrening som er helt avgjørende for å lykkes. Da blir øvelsen for omfattende og vanner ut læringsverdien, selv om vi kan tikke av i våre rapporter at joda, øvelsen er avviklet…men dog uten reell verdi.
Mange kommuner mangler et helhetlig øvingsprogram som sier noe om hva man faktisk trenger av nøkkelkompetanse, og hvem som skal øve på hva. Beredskapsleder MÅ få trene på sin lederrolle, tavlefører må få trene sin rolle, vi må trene på varsling og mobilisering, bruk av elektroniske verktøy som CIM/Rayvn, og de på pårørendetelefonen må få trene på sin rolle etc. Når den enkelte er trygg og når hvert av ledernivåene er trygge på sine oppgaver og ansvar, da først bør vi trene bredere – sammen. Det er fint å trene sammen med nødetater og alle virksomhetsområder, men om folk er utrygge eller rett og slett rustene i egne funksjoner, blir kvaliteten på samtreningen svært dårlig og virker mot sin hensikt. Om man i øvelse opplever dårlig kompetanse hos samarbeidspartnere, bygger ikke det gode relasjoner. Og ved en reell krise, er det nettopp gode, personlige relasjoner og felles opplevelse av mestring som er den meste kapitalen.
Det bør også være et kontrollspørsmål ved forberedelse til øvelsen; øver vi med de riktige personene? Dersom nøkkelpersoner som skal ta de mest vesentlige avgjørelser i en reell krise, aldri er med pga tidsnød, får vi aldri den gode helhetlige forståelsen av hva som må til – når det virkelig kreves av oss. Og husk at vi må ikke alltid trene stort. Vi kan få mye ut av tabletops, og avgrenset samtrening – også med digitale øvelser som tar minimalt med tid.

5) Målrettet evaluering og oppfølging fra ansvarlig ledelse
Beredskap er alltid et lederansvar. Det sitter uendelig mange gode beredskapsledere/koordinatorer i kommune-Norge, som nærmest blir gisler for kommunens beredskap. Med begrensede ressurser blir ofte deres navn satt på samtlige oppfølgingspunkter etter øvelser.
God evaluering handler om å bruke viktige funn til å gjøre forbedringer – mens det ennå er tid. Det holder ikke bare å identifisere dem, og så øve på de samme feilene neste gang. Vi må fikse dem! Evalueringer bør oppsummeres med en prioritering av funnene, slik at det er realistisk at vi faktisk gjør noe med dem. Hvert funn bør ha en deadline for forbedring og et navn for oppfølging. Men det er nødt til å være kommuneledelsen som har hovedansvaret. Det er ikke den beredskapsansvarlige som forvalter dette ansvaret, det ligger hos kommuneledelsen.

For ordens skyld, jeg møter svært mange særdeles kompetente ildsjeler når jeg jobber som rådgiver og instruktør i kommune-Norge, og i andre virksomheter. Det er ledere som skjønner sitt ansvar og gir ressurser og mandat til andre flinke fagfolk innen beredskap. Og det er ikke minst beredskapskoordinatorer /ansvarlige som er pådrivere og jobber svært godt med relevante samvirkeaktører, inkludert nødetatene. Men de har ofte en tung jobb. Så ja, kommunene må øve mer – og de må øve med bedre kvalitet. Eller så er det faktisk bare å søle bort tid og penger!
Og en siste ting; når øvelser oppleves meningsfylte og at vi får mestring underveis, viser all erfaring at vi også presterer bedre om krisen er et faktum. Det er vel tross alt det som er målet.
Lykke til med viktig øvingshøst:)

Marianne Melfald, marianne@melfaldkrisekom.no, mob: 92 81 93 90.

Publisert

Beredskapsøvelser post-korona – Hvordan øver vi best denne høsten; digitalt eller fysisk?


Vi har det siste året kjørt de fleste beredskapsøvelser digitalt. Vi har også fått mye læring gjennom langvarig koronahåndteringen. Men hvordan ivareta nyvunnet digital kompetanse, men fortsette å øve optimalt? Kjører vi øvelser fysisk eller digitalt denne høsten?

Mitt korte svar er; ja, takk begge deler, men helst ikke samtidig! Hybride øvelser er det som har fungert dårligst så langt. Ren digital trening har imidlertid senke terskelen for mengdetrening. Det er effektiv ift tid og kroner, og flere kan lett involveres. Men det er vesentlig ting vi mister når vi ikke møtes fysisk, så jeg mener at vi denne høsten bør intensivere våre fysiske øvelser. Men digitale tabletops og enkelte treninger, kan fremdeles gjøres digitalt.

For hva har vi sett har fungert godt ved digitale øvelser det siste året? Ganske mye faktisk. Spesielt ved tabletops, men også ved større samspillsøvelser. Jeg har selv vært øvingsleder for store øvelser med hele beredskapsorganisasjonen involvert; med industrivern på 1. linje, til operative og strategisk staber, samt HR og kommunikasjon – i samme digitale øvelse. Det er krevende, og det er noen suksesskriterier som må være på plass:

– God dreiebok og finmasket planlegging helt avgjørende. Stram regi på utvikling av casen slik at realismen ivaretas, parallelt med at man øvingsteknisk kan følge all samordning inkludert førstemøter og statusmøter.
– Nøkkelpersoner i spillet briefes ekstra i forkant. Beredskapsledere, tavleførere etc blir avgjørende motorer for fremdrift og involvering av alle i spillet. God kunnskap om proaktiv stabsmetodikk gir kontroll og raskere framdrift!
– Stram møteledelse med kollektiv disiplin! Vi må være kortere i resonnementer og diskusjoner (saksbehandling skal uansett tas utenfor stabsmøtet!). Vi må være presise i våre ordvalg, og vi må bruke bekreftende kommunikasjon når vi får utdelt bestillinger og aksjoner.
– Gode øvingsdirektiver til alle deltagere – med et større detaljnivået – i forkant av større øvelser.
– Digitale tavler tilpasset virksomheten kan nå brukes av alle! Uten at man har CIM, Raven eller andre digitale informasjonssystemer. Teams kan fint kombineres med Proaktiv stabsmetodikk.
– Rendyrket digital krisehåndtering fungerer bedre enn en hybrid, hvor noen sitter rundt en bord og andre er med per skjerm. Vi glemmer de som er med per skjerm…..

Klare fordeler med digital øving
Pandemien har vist oss at vi må kunne håndtere kriser fra hjemmekontoret. Og at det lar seg faktisk gjøre – godt!. Politiets krisekommunikasjon ifm Gjerdumskredet ble for eksempel koordinert fra en hytte på Vestlandet. Vi bør altså fortsette å øve digitalt, fordi vi må kunne håndtere kriser digitalt også i fremtiden, og fordi det er rett og slett en lur måte å øve på, fordi:
– Vi kan som øvingsledelse og observatører raskt bevege oss mellom de ulike stabsrom.
– Flere kan være observatører uten å ta for stor plass i rommet. Deltagere i stab har kameraer på, de øvrige går i svart. Gir mer effektiv øvingstid.
– Kjappere samkjøring mellom beredskapsledere på hvert ledernivå. Møtes raskt på Teams, og går igjennom den oppdaterte tavlen med fakta og potensiale vurdering. Rask kalibrering situasjonsbildet og oppdatering av info og aksjoner.
– Vi kan mobilisere raskere når vi ikke trenger å forflytte oss fysisk til beredskapsrommet.

Så er det ikke like greit å holde oss kun digitale da?
Nei, vi bør ikke det! Vi kan naturlig nok ikke øve like godt digitalt på alle type scenarioer. 1. linje må fremdeles øve på en reel brann, som sjelden kan slukkes digitalt (det hadde vært noe!)
Det er fremdeles viktig å øve fysisk fordi vi får en mer realistisk og helhetlig øving.
Vi mister nemlig noe vesentlig ved digitalhåndtering, og det er all den informasjonen som ligger i personlig kontakt. Det lille sekunders nøling som ikke skyldes dårlig nettforbindelse, men heller berettiget tvil. Vi mister som leder muligheten til å sjekke den mentale tilstanden til våre medarbeidere som begynner å bli slitne. Og vi mister småpraten mellom møtene, som kan bidra til å oppfatte vesentlig uteglemt informasjon, eller bidra til å berolige når det er nødvendig.
God krisehåndtering er tuftet på godt lagarbeid med smidig samspill mellom alle nøkkelfunksjoner. Vi vet alle at det er lurt å kjenne hverandre godt, når det røyner på som verst. Vi blir kjappere og bedre kjent gjennom fysiske møter med større grad av småprat. Slik er fremdeles virkeligheten, også etter koronaen.

Mennesker av kjøtt og blod
Som øvingsleder for et utall digitale beredskapsøvelse det gjennom det siste året, har jeg blitt skjerpet. Små bilder på skjermen av små folk, gir mindre informasjon om hva folk EGENTLIG tenker, og om de FAKTISK oppfatter det som blir sagt på møtet. Jeg er nødt til å være mer presis i min instruksjon under digitale øvelser, og gjøre oftere avsjekk av hva som faktisk er oppfattet.
Mange organisasjoner har denne våren begynt å kjøre flere fysiske samlinger. Og jeg mener å observere at vi alle er blitt mer presis i vår kommunikasjon. Digital krisehåndtering har trimmet og skjerpet oss.
Men vi er fremdeles folk av kjøtt og blod, så når vi snart kan, må vi altså øve SAMMEN igjen. Jeg mener vi denne høsten med god samvittighet kan fortsette digitale øvelser for enklere trening. Men ved samspilløvelser, bør vi for bedre læringsverdi og kvalitet på samspillet i krisehåndteringen, komme sammen og se hverandre i øynene. Jo bedre vi kjenner til hverandre og hverandres behov og begrensinger, jo bedre vil vi håndtere fremtidige kriser. Nå må vi øve på oppdatert trusselbilde, og ikke kun koronahåndtering. Neste krise vil se annerledes ut, og god øvingskvalitet er vår viktigste investering. God øvingshøst!

marianne@melfaldkrisekom.no, mob: 92 81 93 90. www. Melfaldkrisekom.no

Publisert

Sliten etter lang koronahåndtering og klar for ferie? Én ting bør du gjøre før avreise!

Vi har jobbet lenge nå og fortjener et avbrekk. Men før du tar en velfortjent avkobling, og begynner å planlegge høsten basert på flere mulige scenarioer, MÅ du ta en fot i bakken med krisestaben din og evaluere; hva har vi gjort og lært så langt?

Det er nå dere har frisk erfaring som blir gull verdt i en eventuell neste oppblomstring av koronaen – eller om vi er heldige og ikke får ny smittebølge, erfaring til bruk i andre, fremtidige kriser.

Erfaringene fra denne tøffe våren må dokumenteres, deles og brukes til videre læring.

Én ting er garantert: Det kommer flere utfordringer!

Pandemien har tatt strupetak på en hel verden, og krever at vi opprettholder beredskapen ennå en stund. Vi har lavere frekvens på stabsmøter nå, og vi har en vaktplan for sommeren. Vi er i en såkalt kontrollert fase av Covid-19, og har begynt å planlegge for tilbakeføring og oppstart i egne lokaler igjen – i alle fall delvis.

All erfaring fra tidligere langvarige kriser viser at det på et eller annet tidspunkt oppstår en krisetrøtthet. Tilstanden blir nesten en normaltilstand. Da er vi ikke lenger like skjerpet, og enda viktigere; ledere blir slappere i sine beslutninger, mister energi og handlekraften svekkes. I tillegg vet vi at digitalmøter og hjemmekontor har sine menneskelige og organisasjonsmessige kostander. HR-avdelinger har allerede begynt å få økende etterspørsel etter lederstøtte når ikke alle medarbeidere blir like tilfredse og produktive av denne arbeidsformen.

Så vi vil gå videre, men først lade batteriene. Men altså aller først; forbered underlaget for underveis-evalueringen for din organisasjon. Den vil definitivt bli etterspurt. Be derfor krisestaben din skrive ned følgende:

Vurdering av egen rolle

  • Beskriv inntil tre punkter for hva du vil opprettholde
    • Beskrive inntil tre punkter for hva du bør forbedre

Drift av krisestaben

  • Beskriv inntil tre punkter for hva vi er gode på og som bør opprettholdes
    • Beskriv inntil tre punkter for hva vi bør forbedre

Disse punktene skal du ha skriftlig før alle medarbeiderne stikker på ferie.

Så booker du et tidspunkt i august for workshop med bredere gjennomgang. Her skal dere bruke et par timer på en mer omfattende gjennomgang:

  • Fikk vi til varsling og mobilisering? Startet vi vår håndtering tidlig nok ift. når koronaen virkelig traff oss, eller burde vi vært kjappere?
  • Hvordan fikset vi selve håndteringen?
  • Fungerte vår organisering ift roller og funksjoner? Hadde vi, og brukte vi en metodikk? Kjørte vi effektive møter og viste handlekraft og beslutningsdyktighet?
  • Fikk vi til nødvendig samhandling internt og eksternt? Skjønte vi hvilke verdier vi måtte beskytte, og samtidig greide å opprettholde andre deler av virksomhetene?
  • Fikk vi til god krisekommunikasjon og god ivaretagelse av folkene våre, kunder, samarbeidspartnere, andre som ble rammet – og som vi vanligvis har ansvar for?
  • Viste vi god ledelse også fra hjemmekontorene?
  • Greide vi å samordne oss, og kanskje gi et samfunnsmessig bidrag ved vår krisehåndtering?

Dette er noen knagger dere kan bruke. Og selvfølgelig ville det vært hakket bedre om dere gjorde dette FØR dere stikker ut i sommer-Norge. Men folk er travle i disse junidagene. Og det nest beste er altså å samle inn noe underlag, bestemme et møtetidspunkt nå, og heller starte høsten med et lite tilbakeblikk. Og så er jo hovedhensikten å bruke dette til å forberede arbeidet videre. Da er dere kjapt i gang med dette; lekende lett!

Og husk «short and sweet»; en evalueringsrapport behøver ikke være på fem tykke bind. Min erfaring er at korte, stramme oppsummeringer fungerer bedre fordi de blir faktisk lest! Det vesentlige er at dere blir enige om hva funnene betyr – og at de får kjapp konsekvens. At det står et navn på ansvaret for tiltakene og en deadline. Ellers er vi like langt. Til høsten er det mer enn bare krisehåndteringen vi skal evaluere. Da skal vi også vurdere om selve virksomheten vår trenger nye skift, basert på koronaerfaringer. For det vil skje store endringer fremover.

Så ikke vent til vi er langt inn i høsten og vi har et nytt virkelighetsbildet. Tenk så deilig det blir å ligge i hengekøya og vite at dette har du en plan på. Vi vet ikke hvordan høsten blir, men vi er proaktive og gjør det vi kan NÅ. God sommer!

Marianne Melfald – mob: 92 81 93 90, marianne@melfaldkrisekom.no